I dette innlegget skal jeg vise mine løgner, og slik svekke dem, og gjøre meg selv sterkere.

I Finnmark sier vi sjeldent “mørketid”, og i stedet “fargetid”, på grunn av alle fargene på himmelen når det er lys. Kanskje det er slik jeg også må gjøre med mine opplevelser.

Men først, litt bakgrunnshistorie: Jeg anså meg selv som svært smart som barn. Jeg brukte dette som et skjold for å holde verden ute, og føle meg selv trygg. Jeg ble mobbet, men av mennesker som ofte ble mobbet selv, og ofte selv hadde tøffe liv. For å føle meg trygg, og for å føle meg bedre enn dem skapte jeg identiteten og selvfølelsen rundt det å være smart og «korrekt».

Denne identiteten varte i mange år, og selv om den skapte noen problemer var det ikke før jeg kom på universitetet at det virkelig ble kritisk.

Jeg var lat, og fortalte meg selv at min intelligens gjorde det helt overflødig å møte på forelesninger, åpne lærebøkene før eksamenshelgen eller overhode studere. Det var tross alt for de vanlige folk, ikke smartinger som meg.

Jeg gikk rett på en smell, og opplevde at dette overraskende nok ikke ga gode resultater!

Jeg bestemte meg for å legge om vanene mine.. snart. Jeg ble en ekspert i å prokrastinere (utsette og lyve til meg selv om hvorfor), og fortalte meg selv at en kort spillrunde til, eller et youtubeklipp så skulle jeg begynne, og da skulle verden få se!

Men det skjedde ikke, fordi det er alltid en ny runde, og alltids et nytt klipp, slik at det som skjer bak «den neste» vil alltid være like langt borte.

Jeg begynte å fortelle små løgner, jeg unngikk student e-posten og studienettsidene som pesten. Men jeg begynte å møte på forklaringsproblemer når jeg møtte på andre mennesker, da løgnene mine ble så dårlige at ikke engang jeg klarte å tro på dem.

Så for å unngå dette begynte jeg å unngå folk.

Jeg foretrekker å være alene, men ensomheten som fulgte, kun opplyst av noen svært få større sammenhenger (helst med mengder av alkohol) var svært tung. For å være sikker på at jeg unngikk mennesker begynte jeg å vri døgnet mer. Jeg har gjort dette ved anledninger før, men ikke i den skalaen jeg nå startet med.

Jeg var rasende og frustrert. Jeg skulle være smart, jeg skulle være vellykket! Jeg prøvde å tvinge meg til å gjøre noe før jeg la meg, etter atter noen runder med utsettelser. Av og til var jeg våken til 4 på morgenen, fortalte til meg selv: «sov i 30 minutter, så arbeid». Jeg gjorde dette, og når jeg våknet prokrastinerte jeg mer. Så sov jeg en halvtime til.

Det kunne av og til gå ukesvis på dette viset, der jeg sjeldent sov mer enn fire timer sammenhengende. Men når noe viktig kom opp, som en innlevering, eksamen eller fest klarte jeg å samle meg selv sammen nok til å bløffe at jeg var et voksent, fungerende menneske. Og deretter sov jeg bedre, og fortalte meg selv at ting skulle bli bedre.

De ble ikke det.

Karakterene ble dårligere i takt med at fagene ble vanskeligere, og det fundamentet jeg skulle bygget før manglet. De eneste fagene jeg gjorde det godt i var de det var obligatorisk oppmøte i.

Men jeg fant en unnskyldning!

I desember 2013 og to ganger på vårparten av 2014 hadde jeg hjerneslag!

Og for en unnskyldning det kan være når du mangler hørsel og knapt kan gå.

Og på denne unnskyldningen levde jeg, og ting ble litt bedre, en stund. Men når jeg kom meg etter slagene hadde jeg ingen unnskyldning lengre, og ting ble verre.

Jeg skjønte det ikke da, men jeg var inne i en alvorlig og dyp depresjon, drevet av prestasjonsangst.

Og levemønstrene mine forsterket over tid symptomene.

Jeg fylte 25.

Det var ingen glede.

Jeg var ikke lengre i begynnelsen av tyveårene, og jeg anså meg selv ikke som ung lengre. Jeg klarte ikke lengre å forene identiteten min «smart» med det jeg var, en middels god evig student. Jeg klarte ikke skifte dette verdensbildet, og smerten mellom det jeg var, og det jeg ønsket å være, ble ulevelig.

I ordets rette forstand. Jeg begynte å tenke på og planlegge selvmord.

Heldigvis kom sommerferien 2016.

I motsetning til mine studier har jeg alltid vært svært pliktoppfyllende i mine jobber, og denne var ikke noe unntak. Mestringsfølelesen fra denne har hjulpet meg i mange dystre stunder. Jeg var i hvert fall nyttig der.

Men sommeren gikk over, og høsten kom. Jeg kom tilbake til studiet mitt i august, og den store grillfesten som starter semesteret og introduserer de nye studentene til studiestedet var i gang.

Jeg møtte mange studiekamerater, og mange tidligere studiekamerater. De var alle kommet lengre i livet og var mer vellykket enn meg. Og som en ydmykende flodbølge skylte mindreverdighetsfølelsen over meg.

Jeg så veien ut av denne smerten, og visste at hjemme lå de tingene jeg behøvde for å avslutte livet mitt. Jeg dro ned capsen min, for å skjule tårene når jeg gikk hjem, for du ser meg kanskje død i morgen, men i helvete om du skal se meg gråte i natt.

Jeg gikk deretter hjem, og fikk så vidt kontroll over tårene. Jeg møtte på ei jeg bodde med, vi kan kalle hun M. Hun syklet og hadde med en passasjer.

M: Hvor skal du?

Meg: Hjem.

M: Allerede?!

Meg: Ja.

M: Du vil ikke heller bli med å danse?

Meg: Nei, jeg er nokså sliten, og tror jeg skal ta en tidlig kveld. (Løy jeg).

M: Ok, bli med ut om du ombestemmer deg da!

Og med et smil dro hun til festen.

Jeg er sikker på at hadde jeg ikke møtt på henne da hadde jeg drept meg selv den kvelden.

Jeg ble liggende å vri meg i tårer når jeg kom hjem. I meg slåss to deler, en for å danse og leve. En for å ta konsekvensen av min ubrukelighet og mine verdier til deres logiske konsekvens, og dø.

Jeg sovnet, og våknet med en svært smertefull hodepine. Jeg valgte å leve, og jeg gjorde noe smarte mennesker ikke gjorde: jeg ba om hjelp. Og jeg fikk en psykolog, som jeg begynte å gå til med svært jevne mellomrom.

Jeg skulle ønske at jeg var helt frisk og at kuren kom fort.

Den gjorde ikke det. Å forandre verdier og selvbilde til noe mer nyttig og riktig tar lang tid, og jeg har tilbakefall, noen små og raskt overvunnet, men andre store og svært smertefulle.

Men ting er bedre. Jeg har innsett at jeg er en idiot, og at det å lære er en prosess som aldri slutter, jeg er ikke avhengig av å ha rett eller å være «korrekt» lengre. Jeg er en idiot av en hestkuk. Det er ok, og jeg er ok.

Og det er historien om min store løgn, og store løgner burde avsløres på store vis.

-En ok hestkuk

Små hvite løgner sjeldent sagt vil ikke ha en stor effekt, så lenge de store sannheter sies sannferdig.

Men når sannferdighetene utveies av løgnene vil ditt liv svekkes.

For å nevne noen eksempler:

Når du lyver om hvordan du lever, fordi du skjemmes over hvordan du egentlig lever, svekkes du, og løgnen styrkes.

Når du lyver om hva du ønsker deg, fordi det er «galt» eller ikke stemmer med folks bilde av deg, svekkes du, og løgnen styrkes. Og sjansen for at du får det du lyver om at du ønsker, øker.  Og sjansen for at du får det du egentlig ønsker minskes. For man kommer som oftest fram i den retningen man går.

Løgn avler løgn. Når du sier en løgn, noe som ikke stemmer med virkeligheten kan du av og til avsløres, og folk spør deg om ting er slik du sier de er. Du finner derfor opp en ny dekkløgn for å dekke til den første løgnen. Og slik vil det fortsette, så lenge du velger å holde liv i løgnen.

Står du på ustø grunn kan du falle langt ned.

Løgn vil gjøre livet ditt verre. Du vil bli venner med folk du ikke deler meninger med, eller du i det minste kan være ærlig med. Lyver du nok, vil du være ensom i alle rom. Uansett hvor mange venner du, eller hvor mange venner facebookprofilen din sier at du har.

Lyver du nok vil du miste enhver mening i ditt liv, fordi du løy til deg selv og sa at et liv med for eksempel festing og nytelse var det viktigste.

Og er du god nok til å lyve vil du til slutt tro det selv. Og ditt bevisste, tenkende deg og ditt ubevisste jeg vil alltid krige, og du vil være mindre som person enn du kan være. Eller mer poetisk sagt: dine tanker og din sjel vil alltid være i utakt.

Så snakk sant! I hvert fall om de store ting!

-En ok hestkuk