Tag: Mine beste innlegg

Jeg har blitt spurt hvordan det går med meg, spesielt etter at jeg skrev mine store tekster i høst. Her er ett ærlig svar:

Jeg fyller 28 år i dag.

Det har ikke vært ett så verst år, og jeg har sett frem til 28-årsdagen, som skal feires med brask og bram til helgen.

I dag er bedre enn 23-årsdagen min, da en lege diagnostiserte meg med flere hjerneslag.

I dag er bedre enn 25-årsdagen min, da jeg nærmet meg bunnen av en årelang depresjon.

I dag er bedre enn 27-årsdagen min, da jeg følte at jeg ikke klarte å klatre fort nok ut av depresjonen.

Ting er ikke som jeg skulle ønsket at de var på 28-årsdagen min, i hvert fall ikke slik som jeg drømte om tidligere.

Av de rimelige måtene suksess kan måles på er jeg ingen. Jeg er en student med mange hundre tusener i gjeld, og minimalt med eiendeler av verdi. Jeg er rimelig fysisk sterk, men småtjukk. Jeg arbeider hardt med masteren min, men har ikke fast arbeid til høsten.

Alt dette er greit.

Alt dette er ting jeg kan løse. Å stresse med det jeg “burde være” eller burde ha oppnådd er stort sett bortkastet energi. Det eneste jeg kan gjøre er å arbeide mot stedet jeg vil være, og arbeide ofte, gjerne hver dag. Man kommer fram i retningen man går.

Ett eksempel på bortkastet energi er bacheloren min. Den manglet ett svært vanskelig fag for å kunne avsluttes. Faget hadde jeg strøket i før. Etter noe arbeid med psykologen min, og studieadministrasjonen på Ås, fikk jeg innvilget ett fjerdegangsforsøk. Jeg ble umiddelbart fylt med idèer om at dette burde være en perfekt avslutning, for å lukke ett langt, rikt, og til tider smertefullt kapittel i mitt liv. Dette ga meg prestasjonsangst til degrader, jeg leste ikke, og jeg strøk.

Igjen.

Jeg arbeidet deretter hardt videre med andre, mindre paralyserende ting, og fikk etterhvert innvilget ett andre fjerdegangsforsøk. Jeg ble også denne gangen lammet av prestasjonsangst og store paralyserende idèer. Heldigvis har jeg fast arbeid en gang i måneden, og når denne kom måtte jeg arbeide. Og jeg arbeidet, og jeg klarte å se mine egne evner. Jeg kunne se at en dag med systematisk arbeid kunne gi brukbare resultater. Jeg klarte derfor å sette meg ned og studere febrilsk og systematisk de siste par dagene før eksamen.

Jeg møtte på eksamen og svarte etter beste evne. Jeg fikk en E.

Bestått!

Jeg har aldri i mitt liv vært så glad for en karakter, og aldri i mitt liv har jeg trengt en påminnelse om at flere middels dagers arbeid er verdt langt mer enn noen få perfekte.

Siden jeg hadde bestått kunne jeg nå endelig avslutte bachelorgraden min. Den var langvarig, påbegynt i august 2011, og siste eksamen avlagt desember 2018. Det meste av tidssløsingen og selvplagingen kunne vært unngått med middelmådig, konsistent arbeid.

Til å være en smart mann har jeg med andre ord gjort svært dumme ting.

Og nå har jeg større utfordringer enn før. Jeg har både fag og mastergrad å fullføre, og må etter hvert finne meg en fast jobb, i tillegg til de vanlige problemene livet hiver på oss alle. Depresjonen min er aldri langt vekke, men den er svakere, en skygge av sin tidligere kraft over meg. Jeg er også sterkere, fysisk og psykisk, og mer ydmyk (da jeg har blitt ydmyket). Derfor tror jeg disse problemene kan løses, med konsistent, middelmådig arbeid.

Mine mål er fortsatt ambisiøse, men ikke lammende. Og jeg har verktøyene for å løse problemene mine, så lenge jeg er villig og ydmyk nok til å bruke dem.

Derfor er jeg kanskje mer ok enn noensinne med posisjonen jeg er i nå. Den er ikke ideell, men med konsistent, middelmådig arbeid skal det nok bli både folk av meg, og en mastergrad til meg.

Så for å oppsummere, ting er ikke som jeg vil ha dem. Men det er greit. Og jeg har det stort sett greit, med livet. Det går rette veien.

-En ok hestkuk (biolog)