Jeg har for vane å ofte starte svært godt.
Og etter at jeg har startet og holdt på en stund stopper jeg.
Som oftest på grunn av for store krav til meg selv.
Det jeg setter som mål den arbeidsdagen eller treningsøkten eller måneden er nesten uoppnåelig.
Og jeg stopper helt opp.
Det er litt dette som har ført til at jeg har vært svært perfeksjonistisk av natur før, og oppnådd kortvarige gode resultater, og langsiktige middelmådige resultater.
For å bøte på dette har jeg satt meg et enkelt mål, for å komme meg i farta fortere, og det bygger litt på innlegget mitt om Kaizen, å bli bedre hver dag.
I stedet for å prøve å få det til perfekt, skalerer jeg det ned til at jeg akkurat klarer å gjøre det. Så lite som jeg må for å gjøre det, og så stort at det fortsatt kan regnes som fremgang.
Skal jeg lære en ny vane som å tegne ofte eller trene setter jeg fram tegnesakene pakker klart treningstøyet.
Og når jeg nærmer meg målet og det jeg har satt meg er altfor ambisiøst skalerer jeg ned og velger å det meste jeg klarer.
I stedet for å tegne to tegninger i løpet av en time tegner jeg i ett minutt.
I stedet for å trene hard styrketrening i en time velger jeg å ta èn repetisjon med en ok vekt og deretter gå hjem.
Titt og ofte er dette nok til at ballen ruller og jeg allikevel klarer målet mitt.
Og av og til er det bare nok til at jeg fortsetter å holde vanen ved like. Men det er fremgang det og. Og framgang akkumulerer og gjør deg sterkere.
En sneball kan bli til et sneskred.
-En ok hestkuk.
Recent Comments